En sårbar sjel i Kautokeino!

Heisann! Tiden går og mange ting skjer her i nord for tiden.
Jeg tenker mye på min vandring.
Denne vandringen er sårbar og tungt mange ganger, men jeg vil ikke slutte å vandre.
Min personlighet er å vandre livet ut uten å binde meg til et sted eller noen mennesker.
Det er mange mennesker som jeg blir glad i, men jeg kan ikke binde meg til dem.
Jeg er skapt til å være i frihet.
Det er herlig, men mange ganger så kjenner jeg en lidelse og en sårbarhet i min sjel.
For 2 år siden flyttet jeg til Kautokeino, men for ca 4 år siden på vinteren i mørketiden kom jeg for første gang til Kautokeino.
Jeg kom inn i et samisk samfunn, dem snakket jo samisk.
Noen tok meg imot, mens andre var veldig på vakt for meg en stund.
Men nå kan jeg si at folk i Kautokeino har lært meg å kjenne, men ikke på alle områder.
Mange i Kautokeino spør meg om hvofor jeg må reise hele tiden.
Trives du ikke her i Kautokeino.
Jeg svarer dem, jeg trives veldig godt her, men jeg har mine røtter i det å reise.
Jesus ønsker også at jeg skal reise rundt å forkynne Guds ord.
Er jeg for lenge på et sted føler jeg meg at jeg ikke lever lengre, men bare er til liksom.
Så alle sammen, jeg er født til å reise, ikke være på et sted.
Så jeg takker for meg i Kautokeino.
Det har vært fint å tjene Gud i kautokeino, men nå må vandringen min gå videre.
Men jeg vil gjerne forsette litt å preke i eben eser, men jeg kommer bare til å reise enda mer.
Kommer til å bo i Kautokeino en stund videre, men jeg kommer til å reise enda mer enn det jeg har gjort.
Så må alle mine samiske venner ha Gudsrike velsignelse over deres hjemsted Kautokeino.
Glad i dere!